Da har Lillian, Marte og jeg hatt et godt møte om FoU-oppgaven. Vår foreløpige problemstilling er:
"Hvordan utvikle god formativ vurdering i norsk muntlig?"
Vi tenker å undersøke dette mot hver vår vg2-klasse. Dette vil bli svært interessant, tror jeg. Dæven, det vanskeligste som norsklærer er jo, etter min mening, tross alt ikke å sette en karakter. Vurdering av læring er i grunnen ikke spesielt interessant, spør du meg. Å sette karakteren 4 eller 5....tja...ganske kjedelig oppgave.
Interessant er imidlertid en vurdering som kan gjøre eleven bedre enn han/hun var før. Å vurdere på en slik måte at eleven kan heve seg fra 4 til en klar 5-er - dèt er jo virkelig interessant. Da bærer vurderinga mindre preg av samlebånd og mer preg av å utvikle noe sammen.
Det vanskeligste er å praktisere en vurderinger som gjør elevene bedre; Vurdering for læring. Samlet er det mange uker av mitt liv jeg har vurdert, kommentert (naturligvis både hva som er bra + hva som kan bli bedre!) og satt karakterer på både skriftlige og muntlige tekster. Men altfor ofte har jeg savnet forbedringer og frukt av disse anstrengelsene. Av metodene har nok vurdering av andre (gode) tekster, samt prosessorientert arbeid med responsgrupper har fungert best, tror jeg. Og denne metoden har kontakt med begrepet "formativ vurdering", slik jeg forstår begrepet så langt. Men ofte har det likevel ikke blitt skikkelig greie på det for mange av elevene, synes jeg. Så dette FoU-arbeidet tror jeg blir kjempekult, for her er det forhåpentligvis mye å lære :)
Vi vil trolig knytte problemstillinga til ett av kompetansemåla for muntlig på Vg 2. De tre målene der er:
- vurdere og gi tilbakemelding på andres muntlige presentasjoner
- vurdere egen muntlige utvikling
- presentere norskfaglige emner og problematisere det framlagte stoffet
Begrepet "formativ vurdering" står beskrevet i boka "Vurdering for læring" på pensum. Må studere det nøyere.
Hvilke vurderingsmetoder har du/dere selv hatt mest suksess med?
Mag
Lillian, Marte og Magnus: Dette er bra! Dere er jammen dyktige!
SvarSlettVurdering for læring.. Skurrer det eller klirrer det i lufta? Smaker det merarbeid? Truer det vår inngrodde oppfatning av at "vi må da få gjøre det sånn som vi alltid har gjort..."?
SvarSlettJEG TROR KANSKJE at det kan single i pedagogiske glasshus når/hvis begrepet virkelig får gjennomslag. Fordi:
1)Skoler bør utarbeide en vurderingskultur... synes særdeles vanskelig i videregående skole pga mangel på teamorganisering? Og fordi ledelsen og/eller "de gamle ringrevene" ikke vil?
2) Det ikke organiseres en obligatorisk etterutdanning i vurdering?
3) Mange lærere har stor arbeidsmengde med blant annet retting og derfor tror de muligens at vurdering for læring tar mer tid enn vurdering av læring?
Nå skal det nevnes at "egenvurdering" har kommet "inn" i systemet, les: opplæringsloven, men at det jo er opp til skoleledelsen å avgjøre hvordan man tolker dette. Der jeg jobbet fikk jeg inntrykk av at det var "nok" å dele ut et skjema for egenvurdering for de siste to-tre månedene og la elevene beskrive hvordan de har opplevd arbeidet og la de få gi seg selv karakterer for dette. Det er helt ok tenkt, men man gjør det vel samtidig litt for enkelt? Blir det så mye vurdering for læring av dette? Trur itj det nei.
Men derimot: Mindre bruk av tradisjonelle prøver, mer bruk av mappevurdering- og det å la elevene være med å sette læringsmål og definere kriterier! Da er man inne på noe!
PS Det lure med RUBRIKKER(takk Henning Fjørtoft...!) er at det foruten å bevisstgjøre og motivere eleven, gjør rettearbeidet lettere! FOU-oppgaven er spennende!
Jeg skal lese mer i Fjørtoftboka og jeg skal også se litt på en bok som heter "Arbeid i team", siden teamarbeid også er en del av det vi skal bli kompetente på underveis i arbeidet!
Jeg tror problemet i videregående skole er at dere har det så travelt og så stort press på dere til å sette standpunktkarakterer - at det blir et hovedfokus på summativ vurdering. Men hvis man minner seg selv på at formativ vurdering = responskriterier = undervisningskategorier, kan man kanskje få det til. Og så kan formativ gjennomføres som egenvurdering eller medelevvurdering (hvis elevene er fortrolige medkriteriene). Da sparer læreren litt vurderingsarbeid, og eleven lærer....
SvarSlettJeg har prøvd mye rart i vurderings-sammenheng. Det som ser ut til å ha forholdsvis god effekt er når en bruker tid sammen eleven og forklarer hva en synes er godt prestert. I tillegg til at det gis en skriftlig redegjørelse på de punktene en har vurdert. Hvis eleven er under 18, har jeg god erfaring med å bruke tid i forbindelse med foreldrekonferanser slik at det blir en faglig samtale med innhold og ikke bare generelt prat i vage ordlag..Kanskje bedre å sette fokus på noe og lykkes med det istedenfor å nevne for mye og ikke få til noe særlig..Alt dette som jeg har nevnt ovenfor har grunnlag i kriterier som eleven enten har vært med på å utarbeide eller i det minste er godt kjent med..
SvarSlettDet er positivt stimulerende å lese kommentarer av så kloke hoder.
SvarSlettHvor kommer tid fra? Hvor blir den av? Hva er tid i et menneskeliv, når en kun har kjennskap til en begynnelse, men ikke til en slutt?
Ok, nå ned på et betydelig mer jordnært nivå. Det som er krevende i en lærers arbeidsår er ikke, etter mitt syn, selve gjennomføringen av noe nytt i undervisningen. Når elevene f.eks. har muntlige gruppeframføringer, er det er ikke mer krevende å gjennomføre større grad av formativ vurdering (vårt FoU- prosjek og delevis nytt for meg) enn det er å vurdere summativt og tradisjonelt, synes jeg. Det som er krevende som faglærer - det som tar både tid og psykisk energi - er selv å lære. Å praktisere ny pedagogikk er artig og ønsket; men å lære seg en ny metode er slitsomt. Lærerjobben krever svært mye psykisk energi av den som utøver den. Da orker man, i alle fall ikke undertegnede, å sette seg i ny pedagogisk teori og praksis i tillegg. Lærerjobben krever i seg selv såpass mye, at det ikke er energi igjen til stor innsats for å utvikle seg i jobben. Da må det obligatoriske kurs/ work shops e.l. til, som blir arrangert innenfor arbeidstiden.
Hvorfor satses det i Norge ikke enda mer på etterutdanning av lærere? Olje og gass gir eksepsjonell(e) økonomi og muligheter, men både du og jeg veit alle at rikdommen også er sløvende dop. I tillegg veit vi alle at dopet er kortvarig. Hvor er strategien for å utvikle konkurransedyktig kunnskap etter olje og gass? Når de kranene tar slutt, er det ikke bare å snu seg rundt og tro en finner en ferdig utviklet "kompetanse-kran."
Jeg ønsker meg mer tid med hver enkelt elev, jeg. Jeg ser det nå også, i gjennomføringen av prosjektet. Jeg trenger med tid til å få sagt det samme, på en annen måte, og en måte til. Mer tid til å høre det samme fra elevene, på en ny måte og enda en ny måte. Også hender det at jeg trenger tid til å reflektere over hva vi har hørt og sagt.
SvarSlettJa, jeg sirkler meg inn mot min egent kjepphest: Norskfaget er for stort og har for liten tid. Og ja, jeg burde sikkert ikke ha fire klasser i norsk og kan takke meg selv osv. Men: Tenk på all den spesialiserte eraringen jeg opparbeider på kortere tid og alt det jeg finner som har overføruingsverdi om jeg bare rekker å nedfelle det.
Det beste med dette prosjektet er at jeg har hatt en unnskyldning for å bruke MYE tid med elevene. Jeg har vært sammen med dem i smågrupper, i egne rom, snakket med dem om hva de tenker, hvordan de har planlagt, hva de synes er spennende osv. Det er stas!
Tid, en underlig greie. Kan en bli en samler av kvalitetstid?
SvarSlettEtter en halv dag siger deler av hjernen ut. Ut av tåken av jern, som er påsatt støtvis strøm. Også kalt migrene. Ikke kvalitetstid. Jerntåka er kun bra, fordi den minner om hvor godt det er ikke å være i den. Og det aller meste av tiden er den jo ikke der. Da fremstår det meste av ens annen tid som kvalitetstid. Lenge leve migrene, for den gjør tiden uten så bra! Jeg mener det. Nok om en av mine til nå private lidelser. Dette er jo ikke en monologisk klagemur, men en dialogisk (finnes ordet?) fagblogg!
I FoU har vi (Lillian, Marte og jeg)formativ vurdering som et hovedmoment. Aksjonering er for min del ferdig, og det har vært svært spennende. Ja nettopp, svært spennende. Det har vært toppers, fordi både de og jeg har stoppet opp og tenkt på hva vi driver med når vi har muntlig gruppeframføring. Det vil si: ...sjekkliste utarbeidet av elevene, kort drøftet sentrale begreper som "kritikk", vurderingskriterier som "relevans, mottakerbevisshet" og fundert litt på forskjellen mellom å "høre" og "å lytte", ulike typer lytting. Forslag til vurderingsskjema (rubrikk )ble utarbeidet av meg + godkjent av elevene, vi hadde generalprøve med hverandrevurdering, og premiere på gruppeframføringene. Har brukt to spørreskjema; ett i forkant og ett i etterkant av aksjonering, samt snakket litt med dem om prosjektet.
Totalt 11 timer har klasse 2A, faglæreren og jeg hatt sammen, og de har vært veldig greie.
Har bestilt og mottatt 30 eksemplarer av et lite hefte (A5-format) på fem sider fra Udir.no: "Underveisvurdering i fag." Uten å ta rollen som Gregers Werle (han med Selve Sannheten, i "Vildanden"), har jeg til hensikt å dele ut heftet blant kollegaer på skolen min. Kanskje det kan bli et tema som drøftes over tid? Heftet stiller meget gode spørsmål, og spørsmål virker dypere inn i skolten enn det ferdige svar gjør.
Trondheim next, sjø.